På kanten av lyset

Om Egon Schieles maleri Herbstbäume («Høsttrær»), 1911.

Vi har begynt på å tenke på gjenoppstandelsen igjen

Vi som skal stå på kanten av verden

som et morbid mysterium

om høsten; tiden har tatt livet av oss

igjen

kroppene våre er menneskenes

oppreiste, strukket mot lyset utenfor

for å forsvinne

skal vi stå på kanten av verden

vi er tre;

vi skal vokse

vi skal gjennomtrenge

dette landskapet

hender har bundet oss

fast for å holde oss

oppe, for å gi oss, eller lyset

en siste verdighet

men vi strekker oss ut, og vi fortsetter

lager kors med grenene

våre

så hellig som vi klarer, er vi velvillige ofre.

Skal vi overleve denne gangen

for det har blitt varmere om kveldene

det har blitt varmere enn før

de sier det er noe som forandrer seg

noe nærmere har solen har begynt å smelte

har begynt å trekke seg innover

og kanskje havet er her allerede

de har sagt det er noe som dør.

Men vi er rammet inn av en absolutt grense

mellom verden og verden

finnes en dypstruktur,

et spor å følge

vi er som frosset inn i stenen;

ikke bakgrunn, eller forgrunn, men som en ting er himmelen.

En helleristning, en hel horisont.

Eller en historie.

Farger kan fortelle som sprekker i dette fjellet. Etasje på etasje, ruin på ruin,

Vi ennå oppreiste ligner på hverandre;

vi følger vertikale mønstre fra jorden

gjennom horisonten

og ankrer fast et sted på himmelen

å være former som reiser seg

igjen.

Igjen og igjen, skal vi reise oss.

For utenfor rammen finnes et annet lys. Et lys som er verdt det.

Også dét kan strekke seg dit.

Som virkelig blomstring.

Rammen omkring oss er tilfeldig. Verket er tilfeldig. Vi kan alltid

fortsette. Fra grense til noe grenseløst

Knus denne rammen som er verk eller verden. Vi er ikke et Mondrian-bilde.

Fordi det finnes en vilje her:

Bare bli natur, uendelig.

I alle linjene kan vi være ett, fullstendig kretsløp

Ett, fullstendig bilde.

Slik kan vi være både verk og ikke-verk

Slik kan vi være verden.