Om sommeren, om å ligge i hvite enger

Om sommeren
sier du at det er sånn:
at lyset ligger der – at vi er som vinter om sommeren
at vi er lys som tar plass i annet lys

men jeg legger meg ned
og som århundrer stille kan du hvile her

vannet; våt fuktig jord
hvordan lærer vi å være et år

mennesker lettere i luften, deres spor
slik varmen virker
pulsaktig i kroppene våre
vi som venter på avløsning
vi tar imot
så også vi kan bli lettere igjen

drømmer meg igjennom himmelen
som ny barndom i stjernene

hvordan gir jeg dagene fra meg

ordene blir gresset, utover plenen, så åkrene
tiden tar meg dit

dit fra ting til ting dit

for bildet er malt
det er av hvitt forvandlet
glimrende lys

fiolett hele formen, grønnhvit, grå
og kvelden, dus

månen kaller sine barn, oss alle sammen, tilbake;
smelter ut av våre individuelle kronblader, våre prestekrager
vår syrekraft vi smelter sammen
til kollektiv glans å løsrive oss er det samme som lengsel i landskapet
sølvaktig følelse
sølvaktig form

Det er en farveløs bleg sommernat
som er vår vilje, stille
heltoner, grønne

det er 28. juni

gården er tom og umenneskelig
mørke om sommernatten

vi er skjør virkelighet; vi dekker også deres historie

Å bære
driften til det fuldkomne i sig

og det er lyset på veien

vi står og skinner
vi lever og blør

det er mange av oss
en motstand
på evig reise

å arbeide at jeg lyser inn himmelen
å drømme at jeg tenker som en hvit bølge under himmelen

vi har ventet på vår, sommer, uendelige utstrekning

i ordene våre grønn barndomsdal
brun jord, vi lytter med øynene

vi er flekker av ensfarget flamme, vennlig
og derfor ingenting å hente eller se, bare klamrer oss til kvelden, kysser luft og omvendt verden

Å komme til syne i deg er å bli virkelig
gir meg hele horisontlinjen, forlengelser omkrets
vi blir sett, vi fortsetter

arvens egenskaper slukner i synsranden farslinjen ansvaret
blodet i de andre prestekragene
etterlater oss igjen i den kunstige natten
vi gnir på gåtene
knekker ikke
sammen i lukten fra kamfertre om kvelden, duftene på et rart,
unaturlig sted
dempede farger merkelige
stemmer
en og alle vi begraves i det store blå
det aller største

dette bare skjer
før vi forvandles er vi er en måte å skje på
fylt med hvite flammer
jeg vet hvor vi har vært

for et sted må kroppen befinne seg;
et sted må vi være alt som egentlig er månelys i nord
farger som i en søvn
linjer i oppløsning
vi trekkes sammen

før tidlig morgen fødes over oss i blomstereng

før tidlig morgen knuser oss med verden